Dykk ned i vannets følelsesliv med Masaru Emoto

Vann kan både roe oss ned og gjøre oss rene, men har du noen gang stanset opp og undret på om påvirkningen går begge veier? Den japanske forskeren Masaru Emoto var overbevist om dette, og derfor oppdaget han at iskrystaller danner ulike former avhengig av om de ble eksponert for heavy metal eller klassisk musikk. Med grunnlag i teoriene og eksperimentene sine, konkluderte Emoto med at vannet har sine egne sett med følelser, som speiler menneskeheten på interessante måter.

 

Han trodde at vannet er en “blåkopi av virkeligheten vår”, og at visse (følelsesmessige) energier kunne forårsake endringer i vannets form. Dette gjaldt ikke bare for flytende vann, men også for den frosne varianten. Emoto eksperimenterte med å introdusere alle slags typer ord, bilder og musikk for vannet, før han frøs det ned og undersøkte det under mikroskop. Av dette lærte han ikke bare en hel del – det resulterte også i noen fantastiske bilder.

 

Forskjellige følelser, forskjellige former

I følge Emoto tok vannkrystallene ulik form etter hvilke følelser de ble eksponert for. Når de ble påvirket av positive følelser, dannet iskrystallene vakre figurer, men når negative følelser kom i spill, formet iskrystallene seg på andre og mindre harmoniske måter som ble oppfattet som “stygge”.

Et mer konkret eksempel involverer eksperimentene hans med klassisk musikk og heavy metal. Når vannet “lyttet” til heavy metal før det ble frosset ned, observerte han at iskrystallene formet seg på komplett kaotiske og “forstyrrede” måter. Og motsatt, når han satte på klassisk musikk, begynte krystallene å forme seg på svært artistiske og estetisk behagelige måter, forskjellig for hvert musikkstykke. Det kanskje aller mest bemerkelsesverdige var at da Emoto spilte “Heartbreak Hotel” med Elvis Presley for vannet før han frøs det ned, førte det til ødelage krystaller.

 

Forskjellen på skittent og rent vann

Emoto var også overbevist om at krystallene formet seg ulikt avhengig av om vannet kom fra en rene fjellbekk eller en forurensede dam. Vannet fra fjellbekken formet vakre krystaller, mens vannet fra dammen – som du sikkert allerede har gjettet – formet stygge og misformede krystaller. I følge ham fantest det en løsning på dette: ved å eksponere vannet for UV-stråler eller visse elektromagnetiske bølger, ble ulikhetene nøytralisert.

 

Vannets “hukommelse”

Forskeren kunne noen ganger gå enda lengre med de spesielle eksperimentene sine. Han kunne fylle petriskåler med vann og sette dem på ulike bilder i 24 timer før de ble frosset ned. I følge ham, dannet det frosne vannet tydelige former, og i disse formene fant han igjen hovedtrekkene i bildene. Emoto trodde det var et signal om at vannet har en slags minne, og kunne “huske” bildene det var blitt eksponert for.

 

En helende virkning

En av de viktigste komklusjonene Emoto kom på basis av studiene sine frem til at energistrukturene i vann er følsomme for eksterne faktorer. Han trodde dette var grunnen til at vannet har en legende virkning på mennesker.

 

Hevede øyenbryn og en million dollar

Mens du leser dette har du kanskje allerede stusset litt og hevet øyenbrynene over innholdet. Du er ikke den eneste, for Emotos antakelser ble møtt med betydelig kritikk. Mange forskere kalte eksperimentene hans for pseudovitenskap og sa at han ikke hadde noen rett til å komme med påstandene sine. I følge kritikerne var eksperimentene hans for sårbare for manipulasjon og menneskelige feil, og “hadde ikke noe med vitenskap å gjøre”. De forlangte at han utførte større og bedre eksperimenter, noe Emoto nektet.

Noen år senere, i 2003, ble forskeren invitert til å delta i arrangementet One Million Dollar Paranormal Challenge, hvor han kunne vinne $1,000,000 hvis han klarte å reprodusere eksperimentene sine under bestemte betingelser. Emoto avslo tilbudet. Så selv om boken hans The Hidden Messages in Water var en NY Times bestselger, er det ikke sikkert at alle antakelsene den inneholder er helt pålitelige…