Maleren og poeten Satsuki Shibuya startet sin karriere med musikk, men billedkunsten kalte på henne. Etter en mystisk sykdom begynte Satsuki å utforske sitt autentiske jeg. Det ble en reise som endret livet hennes. Vi snakker med den Los Angeles-baserte kunstneren om å velge autentisitet og spiritualitet, og om hennes kjærlighet til yoga.

 

 

Fortell oss om bakgrunnen din. Hvordan endte du opp som kunstner?

Etter et karrierebytte startet jeg et designstudio. Samtidig begynte jeg å føle mye stress og press, og hadde mangfoldige søvnløse netter. Jeg presset meg selv hele tiden til å gjøre mer og være mer, til å få kunder og tjene penger, til å utvide bedriften min. Jeg var alltid på farten, og prøvde å oppnå en suksess jeg følte jeg hadde behov for. Da jeg hadde holdt på sånn i to år gikk jeg rett i bakken med en mystisk sykdom. Jeg vet den dag i dag ikke hva det var. Det har nå gått åtte eller ni år, og jeg har kommet langt fysisk. På den tiden var jeg lenket til sengen, jeg kunne ikke gjøre noe og måtte droppe alt arbeidet. Jeg hadde det virkelig tungt en stund, og spurte meg selv hva jeg ville med livet og hva jeg gjorde med meg selv. Var det i det hele tatt verdt slitet?

Legen min foreslo at jeg burde se en psykolog ettersom jeg ikke feilte noe rent fysisk. Og jeg tenkte at jeg like gjerne kunne prøve. Etter noen timer så han på meg og sa : - Jeg tror ikke det er noe feil med deg mentalt sett, jeg tror det er noe spirituelt. Og jeg tror du selv må finne ut hva det handler om og prøve å gjenopprette kontakten med det. Kanskje lese noen bøker, noe som påkaller oppmerksomheten din. Jeg hatet å lese bøker på den tiden, men jeg fulgte rådet hans og begynte å bla i bøker – enhver bok som kalte på meg - og det var der hele reisen startet.

Det var som om jeg våknet opp igjen og husket tiden da jeg var liten, kjente energier. Det var nesten som at jeg gjennom å lese disse bøkene og å lære terminologien til denne andre verdenen – energier og auraer og slike ting – så klarte jeg endelig å sette ord på det jeg hadde opplevd siden jeg var ung. Jeg hadde gjemt dette i lang tid. Jeg husker at da jeg var yngre så pleide jeg å si rett ut det som slo meg når jeg møtte en ny person – som barn har du jo ikke noe filter. Så jeg kunne si til en fullstendig fremmed, «hvorfor er du sånn og sånn»? Og den personen ville se på meg og si til moren min «oj, hvordan vet datteren din det, eller hvorfor sier hun det der?» Jeg lærte raskt at jeg ser verden på en veldig annerledes måte. Jeg opplever den på en annen måte. På den tiden ble jeg fortalt at det jeg gjorde var galt, selv om jeg ikke tror moren min mente noe vondt med det. Men gjennom prosessen med å lese begynte jeg sakte å føle at jeg våknet opp igjen til en del av meg som hadde blitt stengt unna for langt tid.

Og mens jeg begynte å gjenopprette kontakten med den spirituelle siden av meg selv, begynte det virkelig å skje ting. Helsen min ble bedre, og jeg ble sterkere mentalt. Verden begynte å få mening igjen, og jeg følte ikke lenger behov for å være falsk, eller gjemme meg bak en rolle. Jeg kunne være meg selv, uansett på hvilken måte det måtte være.

 

Omtrent to år ut i denne prosessen med å gjenopprette kontakten med sjelen min, åndeligheten min, drakk jeg en dag te med en venn. Og jeg husker helt klart at jeg var på vei ut på kjøkkenet for å sette bort tekoppene da jeg bokstavelig talt hørte en stemme som sa «du må begynne å male». Før dette hadde jeg aldri opplevd å plutselig høre en stemme sånn. Jeg har ingen bakgrunn med maling, jeg har aldri studert maling, jeg hadde til og med aldri vurdert å begynne med maling. Jeg prøvde forskjellige medium og ingenting «klikket» ordentlig, så jeg tenkte, vet du hva? Dette er bare masse rot, kanskje jeg rett og slett holder på å bli sprø. Men så prøvde jeg akvarellmaling, og det traff øyeblikkelig. Det var et medium som virkelig snakket til meg. Jeg husker at jeg våknet en morgen og tenkte, vet du hva – jeg vil ganske enkelt male det jeg føler. Det jeg kjenner inni meg, hvordan ser det ut? Bildet jeg skapte i det øyeblikket vil jeg aldri glemme. Jeg tenkte, nå er jeg der. Dette er akkurat det jeg ønsker å male. Og sånn startet det hele.

 

Hva betyr åndelighet for deg?

Kjernen i åndelighet er hvem vi er som vesener. Åndelighet handler om å komme i kontakt med sjelen vår igjen, det er essensen av hvem vi er og hvorfor vi er på denne planeten. Jeg tror mange vegrer seg for ideen om åndelighet på grunn av hvordan den har blitt trukket ut av sammenheng. Noen tror kanskje at åndelighet er religion eller en eller annen form for yoga. Men dette er menneskelige konstruksjoner og det er ikke hva det handler om. Jeg tror det er noe veldig enkelt og rent i sin kondenserte form – åndeligheten er i naturen, i luften vi puster, den er i solen. Den er i musikken vi hører på når vi blir rørt, den er i kunsten og i fargene som snakker til sjelen vår.

 

Jeg mener at som kunstner og kreativ så kan jeg knytte folk til ideen om åndelighet gjennom maleriene jeg skaper og poesien jeg skriver. Til og med min nye podkast «Tapestry of Messages» er en måte der folk kan oppleve essensen av åndelighet uten å bli hindret av hva de tror det burde være. Jeg liker å ta den ut av enhver type boks den måtte være satt i og og å presentere den på en måte som jeg tror snakker universelt. Selv om man ikke snakker samme språk så kan du oppfatte åndelighet, du kan føle den. Og gjennom den opplevelsen begynner folk å innse at åndelighet er det jeg opplever og det jeg er, som jeg er.

 

Åndelighet er energi og vi føler både positive energier som kjærlighet og negative energier som sinne. Alle de ulike følelsene er nødvendige på grunn av dualitetene som eksisterer på denne jorden. Det finnes ikke sort uten hvitt, det er ingen natt uten dag, og vi ville ikke være i stand til å forstå den ene uten den andre. Men selv i en slik sammenheng velger jeg å fokusere på, og nærmest feire, de lettere energiene her på planeten. Jeg tror det er nødvendig for oss for å fortsette å forstå at selv om [det skjer negative ting i verden], så har vi ting i våre dagligliv, i øyeblikk, som er gledelige og som gir oss enkle gleder. Bare det å kunne bruke toalettet når vi vil. Det å spise mat som vi kan velge om vi vil varme opp. Ja vi kan til og med velge hvilke grønnsaker vi vil spise. Noen mennesker har ikke den luksusen. Selv noe så enkelt som å gå ut av sengen og puste, ikke alle har den muligheten.

 

 

Kunsten din har utviklet seg fra det visuelle til også å inkludere poesi. Hvordan skjedde denne endringen?

Poesien kom helt uventet. Jeg skrev dagbok og når jeg gjorde det gikk jeg inn i en slags transe og så ord dukke opp i hodet mitt. Jeg skrev ned disse uten å bekymre meg om setningsstruktur eller kontekst. Noen ganger kom de ut som gamle engelske ord jeg aldri hadde hørt om, så jeg måtte Google dem senere. Før jeg ante det begynte jeg, helt ut av det blå, å motta sitater i hodet mitt, og litt etter litt begynte de å bli mer poetiske – og jeg smeltet mine egne opplevelser sammen med disse meldingene fra universet. Slik begynte poesien å utvikle seg.

Jeg føler at poesi er mer kraftfullt enn maling. Ikke alle forstår kunst, fordi ikke alle er interessert – noen ganger kan visuell kunst være en barriere. Vi har alle ting vi liker og ikke liker, men ordene er en del av vår kommunikasjon, en del av livet. Og jeg følte noen ganger at poesien min traff publikum mer direkte enn kunsten. Jeg kan uttrykke ting mer direkte gjennom poesi. Med malerier et det mer opp til seeren å tolke det han eller hun ser, og det er også det jeg elsker med kunst.

Hvor henter du inspirasjon?

Jeg føler at jeg får inspirasjon fra hverdagens små øyeblikk. Mange ganger er det liksom noen nyanser jeg fanger opp. Slik som de skiftende årstidene, lukten når solen står opp eller går ned, noens latter, vibrasjonene jeg kjenner ved å se på blomster som åpner seg, det er de virkelig ørsmå detaljene som bringer en følelse av fred og ro. Men mange ganger, når vi raser gjennom livet, er det lett å kjøre forbi disse øyeblikkene og ikke legge merke til dem. Selv i vonde øyeblikk, øyeblikk med sorg og vanskeligheter, selv i de øyeblikkene, opplever jeg at det er en underliggende skjønnhet ved livet. Og selv om det er vanskelig, så er alt syklisk, og det kommer ikke alltid til å være som dette.

Hele ideen med balanse, yin og yang, sort og hvitt, er at selv om det vil være vanskelige tider, så vil vi gjennom vanskelighetene – om vi lever gjennom dem – komme ut i den andre enden sterkere, klokere og mer oppmerksomme. Jeg ønsker å fange disse nyansene med poesien og kunsten min. Ta disse øyeblikkene i livet som er så flyktige, og nærmest fryse dem i øyeblikket, slik at folk alltid kan komme tilbake til dem.

Hvor starter du med et arbeid og hvordan vet du når det er ferdig? 

Jeg lar bare penselen lede meg. Jeg har aldri noen plan og det samme gjelder når arbeidet er ferdig, det er veldig intuitivt. Jeg tror dette er sterkt knyttet til min åndelige praksis. Jo mer jeg slipper, jo mer jeg klarer å ikke tenke, jo mer jeg bare lar ting skje, jo mer konsentrert blir resultatet.

Hver gang jeg bare lar flyten ta over, merker jeg at jeg skaper ting som jeg mer knyttet til. Hvis jeg føler meg ute av balanse, eller stresset eller presser på for at noe skal skje, blir resultatet aldri bra. Du kan virkelig se det i arbeidene, det ser kaotisk ut. Jeg snur ikke ryggen til de jobbene, men arbeidet jeg føler meg trukket til er de som føles enkle, naturlige og ubesværede.

 

 

Hvordan har det å bli født og vokse opp i California, og være andre generasjon japaner, inspirert deg?

Jeg pleide aldri å reflektere over hvordan bakgrunnen min påvirker arbeidet mitt, men jeg har begynt å innse at det sannsynligvis ligger i mitt ubevisste. Mange forteller meg at arbeidet mitt påminner dem om Sumi-e, en japansk form for blekkvaskmaling. Og jeg merker at når jeg reiser til Japan, så snakker den tradisjonelle kunsten veldig klart til meg og får meg til å føle meg hjemme på en visuell måte. Men det er også en stor del av meg som føler seg amerikansk, ettersom jeg er født og oppvokst her.

 

Jeg vet at de to verdenene, øst og vest, blander seg, men jeg prøver å ikke tenke på det når jeg skaper arbeidene mine, for da begynner det å føles stivt og tilgjort. Samtidig vil jeg gjerne være en bro mellom de to kulturene, og la folk forstå at vi kan være enige om ting selv om vi er forskjellige. At vi på mange måter faktisk er en og den samme.

 

 

 

Hva gjør du på dager når du ikke føler deg motivert til å skape?

Da skaper jeg ikke, jeg tvinger ikke meg selv. Jeg prøvde en gang å male hver dag, men måtte innse at det ikke går å tvinge meg selv. Jeg maler når jeg har trang til å male, jeg skriver når jeg får meldinger. Jeg tar arbeidet mitt på alvor, men jeg vil ikke skape kun for å skape. Jeg vil ikke bli utbrent av å være kreativ, og jeg tror den raskeste måten til å bli det er å tvinge deg til å gjøre ting du ikke ønsker å gjøre.

Hva håper du arbeidene dine får folk til å føle eller tenke?

Jeg håper at arbeidet mitt kan være en katalysator for fred, kjærlighet og harmoni. Og selv om det høres ut som en skikkelig klisje , så føler jeg at verden virkelig trenger dette.

 

Nå er jeg snart førti, og jeg føler at jeg trygt kan si at jeg er på denne planeten for å skape. Det er en form for kommunikasjon. Håpet mitt er alltid at maleriet eller poesien eller hva som helst jeg lager vil skape et rom der den andre kan stoppe opp et øyeblikk, puste og verdsette livet. Når vi bare har litt rom til å puste, så lar det oss tenke og uttrykke oss selv på en måte som vi virkelig ønsker. Når vi derimot holder på å drukne i oppgaver er det vanskelig å være vennlig og medfølende. Først når vi innser at det finnes rom, et øyeblikk der vi kan puste, og at vi kan vokse inne i den pusten, kan vi forstå at livet handler om mer enn å haste rundt.

Du har nylig satt et nytt liv til verden, har det endret deg som person og endret måten du tenker på?

Ja, veldig. Jeg kaller henne min lille Zen-mester fordi hun setter meg på plass hver dag, hvert sekund, og skyver meg forbi bristepunktet. Hun lærer meg tålmodighet, noe jeg trodde jeg kunne, og hun lærer meg til å nyte øyeblikket, for babyer lever jo fra øyeblikk til øyeblikk. Jeg trodde jo at jeg hadde et godt grep om det også. Men, nei, hun er fullt og helt i øyeblikket. Dermed har jeg virkelig lært at hvert øyeblikk leder til det neste som igjen knytter seg til det neste. Det er en ting å se se det, men noe helt annet å leve det. Så dette har endret prioritetene mine, endret fokuset for min kreativitet.

Har du noen daglige rutiner?

Jeg pleide å ha en temmelig strukturert dag før datteren min kom til verden. Jeg våknet, mediterte, gjorde yoga, skrev dagbok, spiste frokost, og gikk til atelieret for å male. Etter arbeidet ville jeg slappe av litt, lage middag og roe ned for natten. Sånn pleide det å være.

Nå er det totalt annerledes. Hvis jeg kan spise, bruke badet og ta oppvasken om morgenen, hvis jeg kan gjøre de tre tingene før datteren min våker, så er jeg klar. Det er helt gull. Jeg tenker, okey, dagen i dag kommer til å bli en fantastisk dag! Og hvis hun fortsatt sover, så prøver jeg å gjøre noen egne ting. Og det er veldig intuitivt. Har jeg lyst til å lese? Har jeg lyst til å svare på e-poster eller har jeg lyst til å sjekke noe jeg har gått og tenkt på? Jeg prøver å bruke litt av denne biten med tid til å gjøre noe for meg selv, og jeg prøver å gjøre det samme i løpet av dagen.

 

Hva er din favoritt-trening?

Jeg har alltid elsket yoga, det er hjørnesteinen i mtt velvære, det er virkelig transformerende. Jeg ønsket å være en sann elev av yoga, nettop fordi det har sånn endrende kraft. Det er en opplevelse som passer til kroppen min, sinnet mitt og sjelen min, jeg elsker det og hvordan det får meg til å føle meg. Jeg gleder meg til hver gang.

 

 

Hvordan slapper du av?

Meditasjon er viktig for meg. Jeg prøver å meditere hver dag, minst fem minutter. Jeg elsker å lese, det er både avslappende og aktiverende, fordi jeg elsker å lese ting som vekker sjelen.

Når været blir kaldere, liker jeg å ta en kopp te og noe søtt. Det er også noe veldig avslappende, og jeg gir meg selv rom til å nyte dette. Uansett om det er te og kjeks, eller et stykke sjokolade, så er det noe jeg virkelig ser fram til.

Du snakket om at lesingen bidro til å sette fri ditt autentiske deg, hvilke bøker gjorde inntrykk på deg?

Når folk ber meg om å anbefale bøker, sier jeg alltid at de skal velge en bok som kaller på dem.

For meg var boken som startet det hele Kunsten å være lykkelig: En håndbok i å leve, av Dalai Lama. Det var den som av en eller annen grunn kalte på meg. Jeg vet ikke hvorfor, men det var hvordan min reise inn til åndelige bøker begynte, han åpnet den for meg.

Lev her og nå, av Eckhart Tolle er også veldig viktig for meg.

An annen bok jeg akkurat avsluttet og som jeg elsker var Spiritual Growth by Being Your Higher Self av Sanaya Roman.

The Poetry of Impermanence, Mindfulness, and Joy av John Brehm viste meg vei inn i poesien. Jeg virkelig elsket den og den var morsom å lese.

Om å slippe: The Pathway to Surrender av David R. Hawkins. Hvis du velger den som lydbok er den avslappende å høre. Dessuten er det noe med denne boken, noe med energien, som endrer bevisstheten din, og jeg vet ikke helt hva det er. Hver gang jeg leser den føles det som om sinnet mitt drar til en annen dimensjon.

Hvis du er interessert i åndelighet og hvordan det påvirker sinnet, så prøv Frekvens: Lær å bruke kraften i dine personlige vibrasjoner, av Penney Peirce. Hun skriver om åndelighet, vitenskap og integrasjonen av de to. Det var en virkelig interessant bok.

 

Hva er ditt favorittsitat, enten ditt eget eller et skrevet av en annen?

Det er et sitat jeg skrev selv, men som definitivt kommer fra universet:

Da jeg fikk denne beskjeden, da jeg lastet den ned, endret det livet mitt på så mange måter at jeg tror den er forbundet med noe helt fundamentalt i oss. For meg har det definitivt vært en måte for å knytte kontakt med mange mennesker rundt om i verden, og det har virkelig endret livet mitt. Det er også noe jeg fortsetter å komme tilbake til, hvis jeg begynner å tvile på det jeg gjør. Hver og en av oss kan gjenoppta forbindelsen med hvem vi virkelig er, og leve autentisk. Ved å gjøre det og være sanne mot oss selv, vekker vi også andre og får dem til å ønske å leve på samme måte. Derfor tror jeg det er viktig for hver enkelt av oss å være tro mot denne delen av oss selv.

 

Det er viktig at vil alle forstår og innser at vi er gode nok akkurat som vi er med våre ufullkommenheter og alt mulig annet. Det kan godt være ting vi ønsker å jobbe med, men det gjør vi for oss selv, ikke fordi vi må.